Vitnesbyrd om en ukuelig ånd , Intervju med seg selv av Bajram Kabashi

Det nyeste verket, som for tiden forberedes for publisering, Intervju med seg selv av Bajram Kabashi – i forlengelsen av hans tidligere bok Bekjennelser fra Norge – fremstiller, gjennom ulike tilnærminger og perspektiver, forfatterens liv og personlige erfaring som journalist og samfunnsborger under ekstreme historiske og sosiale forhold.

Samtidig speiler verket de kollektive prøvelsene som Kosovo og det dardanske folket har gjennomlevd. Dette er ikke bare en selvbiografisk fremstilling, men et vitnesbyrd om et menneske og et folk fanget mellom okkupasjon, indre forfall og moralsk forråtnelse. 1. Hvorfor et intervju med seg selv?

For det første fordi forfatteren opplever at det ikke lenger finnes noen å føre en sann samtale med. Strukturerte nettverk og bander – innen politiske partier, foreninger, journalistikk, kringkastingsmedier og institusjoner – har forvandlet seg til herskende mekanismer og diktatoriske strukturer.

Samfunnet befinner seg i forfall, hardt rammet av korrupte grupperinger som har etablert den mest brutale formen for dominans. Disse kreftene er rede til å selge både staten og folket for egen vinning.

For det andre har de politiske lederne åpnet døren for de mørkeste ideologiske kreftene, som systematisk arbeider for å rive Kosovo løs fra den siviliserte, vestlige verden. Enda mer tragisk er det at brede lag av befolkningen ofte lar seg forføre og støtte disse kreftene. Staten synes å investere i å produsere en klasse av manipulerte, tankeløse individer. Partiledere, oligarker og makthavere – uten unntak – har brutt med prinsippene for den sekulære staten. Ved hjelp av makt og statsapparatet forsøker de å islamisere og radikalisere Kosovo og den albanske etnisiteten, og å forvandle landet til et nytt Afghanistan, samtidig som de vender folket mot dem som reddet det: USA og Vest-Europa. Dette fremgår tydelig av deres handlinger og politiske praksis.

Med unntak av én historisk skikkelse – Ibrahim Rugova, som representerte sublimasjonen av nasjonal ånd gjennom fredelig motstand – ble resten av den politiske eliten og et stort flertall av de selvutnevnte «intellektuelle», enten gjennom handling eller taus medvirkning, ivrige og lydige utøvere av Vasa Čubrilovićs prosjekt.

Historiens tragiske ironi ligger i at denne beryktede serbiske ideologen, sammenlignet med sine albanske etterlignere, i dag fremstår som en blek skisse sett opp mot den brutale realiseringen av hans ideer.

Dersom Čubrilović hadde levd i dag, ville han sannsynligvis uttrykt beundring for den intensiteten og dedikasjonen disse «albanerne» har vist i gjennomføringen av hans visjon. Dette er et øyeblikk der historien produserer en omvendt dialektikk: offeret blir frivillig deltaker i volden som en gang undertrykte ham, mens okkupanten forblir den tause inspirasjonen bak de indre mekanismene for dominans.

I et slikt deformert samfunn tvinges forfatteren til å intervjue seg selv, fordi den kollektive samvittigheten er blitt overtatt av en klanbasert herskerklasse som har gjort fri tanke til en handelsvare.

Disse er løgnens kjøpmenn: produsenter av bestilte holdninger, distributører av fabrikkerte sannheter og redskaper for forfalskning av nasjonal historie, kulturell identitet og selve essensen av Kosovo – Dardania.

Intervju med seg selv dekker hele forfatterens livsløp og erfaring, og gir i konsentrerte punkter et bilde av den sosiale, politiske, journalistiske og kulturelle utviklingen under de mest ekstreme forhold et folk og en journalist kan utholde.

De politiske og intellektuelle «elitene» fremstilles som krefter som omgår ekte mennesker og ekte aktivister, skjuler seg bak demagogi og tjener klanmaktens interesser. Ufortjente individer løftes frem, mens historiske hendelser enten bagatelliseres eller blåses opp etter behov.

Albania har videreført denne praksisen, og etterkrigstidens kommandanter i Kosovo har gjort den til sitt forbilde.

I motsetning til sine nyere bøker skriver Kabashi her i førsteperson om hjemlandet. Han skriver ikke lenger fra Norge, men vender tilbake i minnet til et land som hatet ham, forfulgte ham og tvang ham i eksil.

Som en glemt krønikeskriver, omgitt av bander innsvøpt i flagg og hat, beskriver han et samfunn som feirer «store kriger» de aldri selv har utkjempet. Patriotismen misbrukes for å stjele, berike seg, skade og til og med drepe.

De verdige – de sanne patriotene – fjernes gjennom fysisk eliminering, ydmykelse eller tvungen flukt.

Forfatteren uttrykker dyp skuffelse og avsky over mengden demagoger og ansiktsløse figurer som har vokst frem fra hans eget folk. De taler som patrioter, men stjeler, dreper og bygger privat lykke på fellesskapets ruiner. En analfabetisk herskerklasse har reist seg og degradert samfunnet så dypt at gjenreisningen vil ta generasjoner.

Kabashi deler sin personlige tragedie: tapet av håp, økonomisk ruin gjennom journalistikken og beslutningen om å emigrere i 1999. Han erkjenner et dypt svik – løgnen overfor sin egen familie om at bedre dager skulle komme. Disse dagene kom aldri. Derfor har ungdommen forlatt Kosovo. Bander har infiltrert institusjonene. Eksil ble den eneste rasjonelle løsningen.

Fraværet av de beste er den største gleden for klanene. Gjennom dette verket advarer Kabashi ungdommen: Ikke stol på medier som lyver, på korrupte autoriteter, på falske geistlige eller importerte ideologier. Stol på kunnskap, vitenskap og egen erfaring. Arbeid for deg selv – og dermed for ditt folk.

I verket Intervju med seg selv trer de mest vedvarende og smertefulle temaene frem direkte fra forfatterens indre kamp. Det er som om Kabashi bryter med en gammel nasjonal vane: å skjule våre negative trekk og bare feire det gode i sanger, taler og selvfremstillinger. Han river bort denne glatte overflaten og avslører et annet ansikt – et vi ofte skjuler, men som utgjør en betydelig del av vår kollektive identitet, og som er skremmende stygt.

Denne virkeligheten ble særlig synlig i perioden med statsbygging etter frigjøringen. Egenskaper som forræderi, kriminalitet, baktalelse, gjengdannelse og profittjakt dyrkes systematisk og fremstår nesten som strukturelle elementer i samfunnets funksjon. Disse fenomenene er ikke bare bakgrunn; de er integrerte deler av livsdynamikken og av forfatterens personlige erfaring. Verket fremstår som en skarp og modig kritikk av mange av de fenomenene som preget etterkrigstiden i Kosovo.

Nettopp derfor bærer boken stor tyngde og er av betydelig verdi for lesning og selvforståelse. Forfatteren står ikke kun som vitne, men som en aktiv og konfronterende stemme som utfordrer tabuer og bryter stillheten.

Han står i frontlinjen, ansikt til ansikt med «ondskapens soldater» som har grepet makten og misbruker den. Journalistikk og kunst brukes som våpen for å avdekke smertefulle sannheter og kreve ansvar og kollektiv bevissthet.

Selv om Intervju med seg selv er en personlig fortelling, er den ikke privat i sin følelse. Det er fortellingen om det albanske mennesket – om ydmykelse, fornektelse, taushet og moralsk opprør. Kabashi skriver ikke som forfatter, men som den siste usolgte journalisten. Som den siste mohikaner, alene i kamp, som ikke forlater regler, menneskelighet eller nasjon.

Kabashi retter et nådeløst blikk mot den kollektive psykologien i det albanske samfunnet: en psykologi preget av frykt, hat og oppløsning. Frykten forvandles til eufori og falsk stolthet, der umenneskelige individer skryter av tragedier begått mot deres egne. Maktesløshet slår ut i hevn, moralsk forfall og nag – psykologien til soldater som har forrådt kampen og tapt retningen.

Regionalistiske konflikter, snobberi og provinsialisme dominerer selv blant intellektuelle, og skaper et klima der ekskluderingsspill utøves i et allerede trangt sosialt rom. Store deler av befolkningen holdes utenfor.

Dette mønsteret – arvet fra Mugosha-epoken – fortsetter uavbrutt. Forfatteren behandler inngående temaer som politikk og litteratur, historie og særlig forræderi. Baktalelse fungerer som et redskap for politiske intriger og konspirasjoner – én gruppe mot en annen. I etterkrigstidens Kosovo blir sladder et middel for å så illojalitet, fornedrelse og til og med drap.

Feiginger forvandles til helter, mens tidligere kommandanter, som forlengelser av okkupanten, konstruerer et falskt bilde av patriotisme samtidig som de beriker seg på statens bekostning. Forræderi manifesterer seg ikke bare i personlige relasjoner, men på samfunns- og statsnivå, og reflekterer en dyptgående mangel på tillit og en allmenn følelse av utrygghet. Kriminalitet og gjenger beskrives som mørke makter som dominerer det offentlige rom, ofte gjennom vold og urett.

Verket åpner med et dristig formgrep: intervjuet med seg selv. Dette er ikke bare en selvfortelling, men en motfortelling mot kollektiv glemsel og institusjonell fornektelse. Det er ingen tradisjonell selvbiografi, men en dokumentert anklage – en tragisk journalistisk monolog som springer ut av desperasjon og såret bevissthet.

I sentrum står bildet av et tårn som står igjen etter bombardement – knust, men ikke falt. Slik trer også den ensomme journalisten frem: taus, standhaftig, ustoppelig. Som en gammel krønikeskriver dokumenterer og kritiserer han hendelser og ødeleggende fenomener. Dette er et skrik, en protest og en appell. De gode menneskene, de sanne patriotene og arbeiderne er blitt ekskludert fra enhver institusjonell hukommelse, mens staten er kapret av kriminelle og tyver som bruker patriotisme som maske. Forfatteren plasserer seg selv som en Don Quijote-skikkelse – en ærlig journalist som utfordrer både serbisk okkupasjon og albansk konformisme.

Journalistikk fremstilles ikke som et yrke, men som et etisk kall. Erfaringene fra avisen Rilindja beskriver et klima av ekskludering, mistenkeliggjøring og sabotasje. Et spesielt rystende øyeblikk er hans forflytning til en ydmykende enhet i den jugoslaviske hæren, hvor han så vidt unnslipper døden – en klar metafor for systemisk brutalitet.

Ja – dette er et intervju om «falske helter». Helter som stjeler fra oss, islamiserer oss og vender oss mot Europa og mot dem som ga oss frihet. Boken er en opprørshandling og en skildring av den tragiske arketypen: den rene journalisten i råtne tider.

Dette er journalistikk som martyrium, ikke som profitt.

Kabashi konfronterer konkrete skikkelser – journalister og ledere – og avslører dem som symboler på profesjonelt forfall og elitens kollaps. Som i Bekjennelser fra Norge fortsetter han å analysere journalistikk i eksil, politisk pluralisme og statsbygging, samt konfrontasjonen med politisk islam – den største utfordringen i etterkrigstiden.

Han fordømmer den kollektive tausheten overfor dødelige handlinger begått av foreninger og grupper med anti-sivilisatoriske og anti-nasjonale agendaer. Intervju med seg selv fremstår dermed som en kollektiv psykoanalyse av den albanske ånden under både okkupasjon og såkalt frihet – to perioder som i praksis viser seg å ligne foruroligende mye på hverandre.

En betydelig del av verket er viet en direkte og kompromissløs kritikk av den albanske politiske eliten og de såkalte «elitene» som disse politikene har produsert – en forbannet kjede, slik Kabashi beskriver den. Ifølge forfatteren har disse kreftene muliggjort en stille og planlagt assimilering gjennom institusjonell islamisering og utenlandske religiøse prosjekter.

Språket han bruker er hardt, polemisk og piskende, og fremstiller et folk som går i søvne, ute av stand til å forstå essensen av nasjonal frihet. Uavhengighet fremstilles ikke som en belønning, men som et ansvar – en byrde som må bæres, et rom som må forsvares og utvikles. Den er ikke ment som et redskap for kriminelle nettverk, korrupte påtalemyndigheter eller urettferdige domstoler, ei heller som en arena for politiske ledere til å demonstrere uvitenhet og stahet.

Uavhengigheten tilhører ikke partier eller individer, men folket i Kosovo. Den er et resultat av europeisk sivilisasjon og folkets utholdenhet. De som forsøkte å dele og selge Kosovo, og som mislyktes, dekker nå sitt svik med store ord og tom patriotisme. Dette er et klassisk Mugosha-trekk. Kosovo er en stat, vunnet gjennom 2500 år med motstand og utholdenhet. Forfatteren fordømmer nasjonalt forræderi begått av ledere som tillot ødeleggelsen av historie, kultur og nasjonal ånd, og som reduserte Dardania (Kosovo)s økonomi til ruiner.

Flagget og patriotismen er blitt masker for profitører, mordere og plyndrere. Også intellektuelle og akademikere, hvis verk publiseres og republiseres av maktpartier, blir gjenstand for kritikk. Diskursen er gjennomsyret av mørk symbolikk og uttrykker en dyp bekymring for den albanske fremtidens eksistens. Kabashi er kategorisk: ingen albansk politisk partiformasjon har noensinne representert folkets sanne interesser. Partiene har blitt interesseklubber som deler ut posisjoner og privilegier. Politikere som steg frem fra krigen, ble rike byråkrater som utnyttet offerrollen som politisk kapital.

Kabashi nøyer seg ikke med abstrakt kritikk; han nevner navn og markerer enkeltpersoner som symboler på den moralske kollapsen i albansk politikk. Politikere og deres medhjelpere i media pekes ut som aktører som beriker seg på folkets og Kosovos bekostning. Hashim Thaçi nevnes eksplisitt og fremstilles som en uforberedt, maktsyk leder som aldri fortjente autoritet. Journalister som tidligere kritiserte ham, begynte senere å glorifisere ham etter arrestasjonen i Haag, og trakk absurde paralleller til Adem Jashari.

Journalistiske standpunkter fremstår ofte som smigrende og tjener anti-kosovarske sentre. Journalistikk brukes til politiske utrenskninger, personlige hevnaksjoner og manipulering av offentligheten. Forfatteren konkluderer med at i Albania representerer ingen politisk fløy nasjonal interesse – kun personlig vinning og klientelistiske nettverk.

Et sentralt tema i verket er den systematiske ekskluderingen av ærlige intellektuelle fra offentligheten gjennom konstruksjonen av en anti-intellektuell politisk kultur. Her erstattes refleksjon og kritisk tenkning med emosjonelle erklæringer, komprimert patriotisme og propagandistisk bedrag. Pseudo-intellektuelle og aggressive mediekommentatorer løftes frem som sannhetens voktere, mens de i realiteten fungerer som redskaper for kollektiv blindhet. Folket blir lurt – men er også medskyldig. Velgerne stemmer ofte emosjonelt, ikke rasjonelt, og gir makt til tvilsomme figurer i bytte mot midlertidige goder. Dermed har samfunnet selv bidratt til politikkens selvdestruktive sirkel. Som Hegel påpekte: Et samfunn utvikler seg i direkte forhold til graden av selvkritikk. Denne mangelen på selvkritikk gjennomtrenger hele vårt kulturelle og politiske system.

Kabashis kritikk veves sammen av flere elementer:

Demokrati er muligheten til å velge – og gjennom valget formes også skjebnen. Som avsluttende dom fremstilles albanske politiske partier og ledere som: arvinger av frykt, ikke frihet; forvaltere av glemsel, ikke statsbyggere; promotører av falsk identitet og fiender av fri tanke. Etterkrigstidens albanske politikk har produsert en stat uten substans og et folk med knust selvtillit, og har forvandlet Kosovo til et åpent felt for enhver ideologisk infiltrasjon – inkludert de farligste: pro-russiske agendaer og islamsk religiøs radikalisme.

Forfatteren kritiserer fraværet av ansvarliggjøring og straff for forbrytelser, og understreker at dette skaper en kultur av maktesløshet og uansvarlighet. Kosovo har blitt et territorium for politisk manipulering og forræderi fra omkringliggende stater, noe som undergraver etnisk og nasjonal enhet og får alvorlige konsekvenser for Dardanias fremtid. Misbruket av makt og de kvasi-okkupatoriske holdningene hos de politiske klassene har frembrakt dype sosiale, etiske og nasjonale kriser. Disse fenomenene gjenspeiles i moralsk forfall, samfunnsmessig fragmentering og erosjon av tilliten til institusjonene.

Kabashi behandler islamisering ikke som et personlig trosvalg, men som et politisk og geopolitisk prosjekt som har trengt inn i Kosovo etter krigen, kamuflert som humanitær hjelp og religiøs veldedighet. Denne prosessen beskrives som målrettet, strukturert og støttet av utenlandske sentre som utnytter statens institusjonelle svakhet.

Forfatteren skiller tydelig mellom tradisjonell albansk religiøs toleranse og den nye, importerte religiøse radikalismen, som bryter med både historisk identitet og nasjonal kultur.

Denne radikalismen, hevder han, er fremmed for albansk ånd og fungerer som et kolonialt redskap – et middel for å erstatte nasjonal bevissthet med sekterisk lojalitet. Moskeer, religiøse skoler og ideologiske nettverk fremstilles som parallellstrukturer til staten, ofte finansiert og styrt utenfra.

Når staten ikke tilbyr utdanning, arbeid og verdighet, fyller religiøse organisasjoner tomrommet – men til en høy pris: tapt autonomi og fragmentert identitet. Kabashi advarer om at religiøs kolonialisme ikke trenger tanks eller soldater; den trenger kun fattigdom, uvitenhet og politisk likegyldighet.

Et særlig kraftfullt kapittel er viet albansk journalistikk i eksil. Forfatteren beskriver hvordan mange journalister, tvunget bort fra hjemlandet av trusler, fattigdom eller politisk press, forsøker å opprettholde en kritisk stemme fra utlandet. Likevel møter de systematisk mistenkeliggjøring, latterliggjøring og marginalisering. Mediene i hjemlandet fremstilles som fanget av økonomiske interesser, partipolitiske lojaliteter og personlig frykt. Sannheten blir selektiv, redigert og ofte ofret for tilgang og beskyttelse. Dermed blir journalistikkens grunnleggende funksjon – å tjene offentligheten – undergravd. Kabashi ser eksiljournalistikken som et moralsk rom, men også som et smertefullt vitnesbyrd om statens svikt. Når sannheten må snakke fra utlandet, er det ikke journalisten som har forlatt landet, men landet som har forlatt sannheten.

Midt i kritikken reiser Kabashi et eksistensielt spørsmål: Hva gjenstår når institusjoner svikter? Svaret er individets moralske ansvar. Forfatteren insisterer på at ekte motstand begynner i samvittigheten – i nektelsen av å lyve, i avslaget på å selge sin stemme, i viljen til å stå alene. Dette kapittelet har en nesten stoisk tone. Verdigheten fremstilles som den siste bastionen mot forfall.

Selv i et korrumpert system kan mennesket velge å ikke bli korrumpert. Denne individuelle etikken er, ifølge Kabashi, forutsetningen for enhver kollektiv fornyelse. Han avviser fatalisme og kollektiv selvmedlidenhet. Historien er ikke skjebne, men konsekvens av valg. Og valgene starter alltid hos enkeltmennesket.

I dette kapitlet vender forfatteren seg direkte til ungdommen. Tonen er alvorlig, men ikke desperat. Kabashi ber ikke om blind patriotisme, men om kritisk kjærlighet til fedrelandet – en kjærlighet som stiller spørsmål, nekter å akseptere løgn og ikke lar seg hypnotisere av slagord. Den nye generasjonen oppfordres til å:

Frihet, understreker han, er ikke arvet – den er kontinuerlig erobret gjennom kunnskap, mot og selvkritikk. Kabashi avslutter dette avsnittet med en klar advarsel: Et folk som gir opp sin fornuft, vil før eller siden miste også sitt land.

I de avsluttende kapitlene beveger Kabashi seg fra politisk anklage til dyp historisk og eksistensiell refleksjon. Han insisterer på at ingen nasjon kan overleve kun gjennom offermyter og heroiske fortellinger; overlevelse forutsetter selvkritikk, ansvar og et ærlig blikk på egne feil. Forfatteren argumenterer for at albanerne historisk sett ikke manglet mot, men ofte manglet klarhet i øyeblikkene da mot måtte ledsages av visdom.

Denne mangelen på strategisk bevissthet har gjentatte ganger blitt utnyttet av ytre krefter og indre opportunister. Historien fremstilles ikke som en dommer som frikjenner, men som et speil som avslører. Kabashi avviser ideen om kollektiv uskyld og understreker at nasjonal modenhet begynner der ansvaret tas – også for det som er blitt tolerert i stillhet.

Dardania (Kosovo) fremstår som både et historisk rom og en moralsk idé. For Kabashi er Dardania (Kosovo) ikke bare et geografisk begrep, men et symbol på kontinuitet, verdighet og motstandskraft. Å miste Dardania betyr derfor ikke bare territorielt tap, men tap av historisk bevissthet. Forfatteren advarer mot identitetsforvirring og historisk amnesi, som gjør nasjonen sårbar for ideologisk kolonisering. Når fortiden enten romantiseres eller fornektes, mister samfunnet evnen til å orientere seg mot fremtiden.

Fremtiden, hevder Kabashi, tilhører ikke de høylytte, men de ansvarlige. Ikke de som roper høyest om patriotisme, men de som arbeider stille for institusjoner, rettferdighet og kunnskap.

18. Avsluttende refleksjon

Dette verket, Intervistë me vetveten (Intervju med seg selv), er ikke bare en selvbiografisk beretning, ei heller en personlig utblåsning av ensomhet i eksil; det er et oppgjør med samvittigheten, et rop fra historiens dyp som når frem mot fremtidens horisonter.

Verket retter seg mot de yngre generasjoner og samfunnet som helhet – en invitasjon til våkenhet, til kritisk dømmekraft, og til å ikke la seg forføre av tåken skapt av den skjebnesvangre alliansen mellom religion, politikk og en underkastet journalistikk. Forfatteren trer frem med åpenhet og mot – som seierherre, ikke målt i ytre prakt eller applaus, men som triumferende av den frie ånd som nektet å bøye seg. Hans figur blir et levende symbol på intellektuell utholdenhet, en kamp ikke utkjempet med sverd, men med ord; ikke for egen vinning, men for sannheten.

Han søker ikke å behage massen, men å vekke den til erkjennelse av sine egne, ofte fortrengte, sannheter. Dette er mer enn en bok – det er et kompass for innsikt, et kall til de som ønsker å forstå hvordan, i en tid mørklagt av grådighet og dogmer, journalistikk og religion ble instrumenter for makt, brukt til å undergrave ikke bare enkeltindividet, men selve ideen om en fri og moderne stat, bygget på røttene til det eldgamle folket – dardanerne.

Som i den hegelianske dialektikk, der sannheten fødes i motsetningenes skjæringspunkt, åpenbarer sannheten seg også her gjennom konfrontasjon med klaner, masker og hykleri.

Dette verket krever leserens fullstendige engasjement – det er ikke til for lettvinte lesere.

Det fordrer en moden samvittighet, en sensibilitet som kan gjenkjenne tegnene på en mørk og forvridd tid. Til slutt ber forfatteren verken om medlidenhet eller lovprisning.

Han tilbyr et speil, og i dette speilet reflekteres vårt kollektive ansikt: det som isolerte arbeideren, dømte patrioten, tvang den rettferdige til taushet og jaget den vise.

Nettopp derfor består dette verket – som lys i mørket, som et rop i ørkenen, og som et varig symbol på den uknuselige ånd.